Dobbeltmoral.

 

 

 

Torill Erdal skriver:
Et Norge der prester,pastorer,politi,dommere,advokater og andre personer er frimurere gir ingen tillit om trygghet for vårt land.
Folk i viktige stillinger med dobbeltroller er en hån mot hele Norges befolkning og dette burde rett og slett bli alvor for Norges befolkning at slikt styre og stell gir ingen trygghet for den enkelte borger .
Hvordan kan frimurere bruke benrester av 10- 12 mennesker uten å få straff?
Hvem mennesker er disse beinrestene fra?
Hvordan kan prester delta i slike ritualer og dagen etterpå ha gudstjeneste?
Hvordan kan politi delta i disse ritualene og samtidig straffe andre som leker seg med å drepe andre?
Hvordan kan dommere og advokater gjøre en ekte jobb i samfunnet når de leker seg med likrester i Trondhjems og andre steders underverden?
Hvordan kan koner til losjebrødre godta leve med ektemenn som deltar i slike ordener?
Er dette greit bare det gjøres i det skjulte?

Frimurer får kritikk
Sorenskriveren i Nedre Telemark tingrett, Gustav Søvde, er medlem i Frimurerlosjen i Skien. Det kommer fram i det nye dommerregisteret.

Publisert 22.05.2003, kl. 09:47
Advokat Jan Erik Granmo mener et medlemsskap i Frimurerlosjen er uforenlig med å være dommer og at det svekker rettsikkerheten. Han har oppfattet medlemsskapet slik at det er et nært forhold mellom medlemmene, at man hjelper hverandre inngående og at man har visse plikter overfor hverandre.

Uenig med Granmo.
Sorenskriver Gustav Søvde er helt uenig med Jan Erik Granmo.

- Advokaten antyder at det er visse bindinger mellom medlemmene som fraviker vanlige rettsprinsipper, men slik er det ikke. Fordi noe av Frimurerlosjens ritualer er hemmelige, så tror man at det er hemmelige bindinger. Det er galt, sier Søvde.

Ikke inhabilitet.
Han sier at man kan ha venner i mange organisasjoner, det være seg sangkor, Odd Fellow eller Frimurerlosjen, uten at man blir inhabil av den grunn. Selve medlemsskapet gir ikke noen slike forpliktelser, hevder han.

Jan Erik Granmo mener Gustav Søvdre på et prinsipielt grunnlag bør melde seg ut av Frimurerlosjen, mens Søvde sier at dersom Høyesterett setter saken på spissen, så vil han velge jobben som sorenskriver framfor medlemsskapet. Samtidig sier han at Granmo ikke kjenner realitetene i dette spørsmålet.

Roger Aase avslører hva han opplevde i losjens mest lukkede rom.
ØIVIND GULLIKSEN
Oppdatert: 16.okt. 2011 02:43

Den som røper frimurernes hemmeligheter, samtykker i at hans «hals afhugges, hjerte uddrives og involde udslites»
DEN MASSIVE EIKEDØREN smeller igjen og låses fra utsiden. Så blir det helt stille. Roger Aase står alene i en mørklagt, avsperret søylegang i Frimurerlosjen, dypt under gatene i Trondheim sentrum. Denne novemberkvelden i 1995 skal han tas opp i Frimurerordenens fjerde/femte grad, og aner ikke hva som skal skjer videre i den hemmelige rituelle seremonien. Forventningsfull beveger Aase seg innover i gangen. Ved hjelp av en lykt med et brennende stearinlys leter han etter en utgang, og oppdager til slutt en trang åpning som forsvinner inn i den ene langveggen. Den er ikke bredere enn skulderbredden til en voksen mann. Men det er mulig å ta seg innover, meter for meter, før det svinger til høyre og gangen ender i en dør. Han åpner den, kikker inn og stivner av skrekk. På gulvet i det lille rommet ligger skjelettrester og knokler fra 10-12 mennesker strødd utover. Det er som å være inne i et gravkammer.

Aase kjenner panikken komme, og må konsentrere seg for ikke å kaste opp. Minnene om sønnen som omkom i en trafikkulykke noen år tidligere strømmer på. Samtidig kjenner han en gnagende tvil melde seg. «Hva er det jeg holder på med. Hva slags samfunn er det jeg er blitt en del av?»

Neste uke utgis boken Frimurernes hemmeligheter – fortalt fra innsiden, der Roger Aase beskriver sitt liv som frimurer. Han forteller historien fra han tok sine første skritt inn i et ukjent brorskap til han endte opp som en hvitkledd tempelridder med rødt kors på brystet.

16 år etter at han ble en del av ordenen, tar han nå et oppgjør med systemet som i mange år var en altoppslukende del i livet hans, og et oppgjør med den personen han selv utviklet seg til å bli. Samtidig bryter han taushetsløftet som alle losjebrødre avgir den første dagen de blir opptatt som medlemmer. Lojaliteten til dette løftet er så stor at utenforstående fortsatt vet svært lite om hva som egentlig skjer i frimurernes samfunn, til tross for at det har eksistert i over 250 år.

«Han tok hånden min vekk fra hodeskallen og slapp den. Satte på seg flosshatten mens han ble stående og se på meg. De Bevoktende Brødre tok tak i meg og førte meg baklengs ned fra alteret og bort til kanten av kisten (...) De la meg ned i kisten, før de la en tøyfille over ansiktet mitt. Jeg var i sjokk.»
Nervøs.
Roger Aase er stresset og spent. Ventetiden frem til boken kommer i salg neste uke er ulidelig. Han henter frem en ny sigarett fra innerlommen av den svarte vindjakken, selv om han har lovet datteren at han snart skal slutte.

Vi er på vei opp mot Frimurerlosjen som troner helt øverst i Søndre gate i Trondheim sentrum. Den praktfulle bygningen fra 1905 er bygget i stein og mur, og inneholder over hundre store og små rom. Aase tar oss med rundt til baksiden, hvor han stanser og peker på en lem i metall nederst på muren.

– Ser du den luken. Bak den er det en sjakt som fører ned til en kjeller to etasjer under bakkenivå. Der nede ligger rommet med alle benrestene, forteller han. Vi går tilbake til forsiden av bygget, der er inngangen rammet inn av to søyler. FRIMURER-LOGEN står det med gullskrift over døren. En gang hadde Aase eget nøkkelkort til denne døren, nå trekker han seg unna mens vi går opp steintrappene for å titte inn gjennom den låste døren. Der dukker tilfeldigvis provincialmester John Solberg opp. Som øverste leder for frimurerlogene i Midt-Norge er han informert om boken som snart kommer, men vil ikke mene noe om den. Det er bestemt at hovedkontoret i Oslo skal håndtere alle henvendelser. Men han gjør seg sine tanker likevel.

– Alle som blir medlemmer hos oss, avgir et løfte, det gjorde også Roger Aase. Det har han nå brutt. Hva synes du om folk som bryter løfter? spør han. Nysgjerrig. I 1989 lever Roger Aase et helt vanlig liv i Trondheim. Han er gift, har tre barn og stor omgangskrets. Men da den ene sønnen omkommer i en trafikkulykke, blir alt forandret. Midt i sorgen opplever han at de fleste i vennekretsen trekker seg unna. Samtidig dukker det opp et tidligere nabopar som de ikke har sett på lenge. Kveld etter kveld stiller de opp og hjelper familien igjennom den vanskelige perioden. Etter hvert kommer det frem at den gamle naboen er frimurer. Han foreslår at Aase også blir med, og forteller at dette er et sted der folk virkelig bryr seg om hverandre.

«Jeg visste at frimureriets grader fulgte Det gamle testamente, men det gjaldt bare de seks første gradene, her i syvende grad var vi over i Det nye testamente: Jesus var født (...) vi tok sverdet og hugget ut i luften et andreaskors mens vi ropte: «Se Guds lam», og hugget med sverdet igjen. «Som bærer», hugg med sverdet, «verdens synd», hugg med sverdet igjen.»
Aase er usikker.
Han funderer i over et år før han bestemmer seg for å takke ja. Håpet er å treffe nye venner som har mer substans enn den gamle omgangskretsen. 22. mars 1993 setter han for første gang foten innenfor Frimurerlosjen, og gjennomgår sitt første ritual for å bli opptatt som lærling.

Han møter en høytidelig seremonimester iført flosshatt, hvite hansker og et stort sverd hengende ned på venstre side. I hånden holder mannen en sort og blå stav med sølvbeslag i begge ender. Han stiller en rekke spørsmål, før han binder et tøystykke foran øynene på Aase. Deretter blir han geleidet over i et annet rom. Senere på kvelden må han også sverge at han aldri skal røpe Frimurerordenens hemmeligheter. I boken beskriver Aase ordlyden i den eldgamle frimurereden: «Skulde jeg handle mot dette mitt ingangne Løfte, samtykker jeg i at min hals maa afhugges. Mit hjerte uddrives, min Tunge og mine Involde udslites, samt alt kastes i Havets Afgrunn, at mit Legeme maa oppbrændes, og dets aks adspredes i Luften...»

Ritualet gjør Aase både nysgjerrig og usikker. Hva slags samfunn er det han har begitt seg inn i?

«Vi klappet fire ganger tre, og ropte «Vivant» fire ganger, og bøyde oss i halstegn for alteret og Den Ordførende Mester, og uten halstegn for de øvrige brødre.»
Opp i gradene.
Han bestemmer seg for å finne ut så mye som mulig, og i ukene og månedene som følger, fordyper han seg i frimurerbibliotekets bøker for å lære mer. Samtidig håper han å få en større forståelse når han klatrer videre oppover i frimurersystemet. Han får snart belønning for sin entusiasme. Et snaut år senere blir han tatt opp i 2. grad, og senere samme år klatrer han enda et trinn opp.

– Jeg ble helt oppslukt. Selv om jeg gikk med en gnagende følelse av at dette var sprøtt, ble jeg fascinert av de gamle ritualene, historien og den høflige, dannede tonen mellom losjebrødrene. Jeg trodde virkelig at jeg hadde funnet de vennene jeg lette etter. Vennekretsen i losjen blir stadig større. Aase blir med i studiesirkler, der losjebrødrene møtes hjemme hos hverandre for å diskutere frimureriets innhold. Gradvis blir også hans kone involvert, gjennom spesielle losjekvelder der også kvinner får være med.

Våren 2000 har Aase nådd hele veien opp til 8. grad, som betyr at han er blitt en av frimurernes tempelriddere. Han blir tildelt en hvit tempelridderdrakt med rødt kors, og får endelig den ettertraktede frimurerringen. Det er en stor dag. Aase er stolt over hvor langt han er kommet. Det gir en følelse av tilhørighet, av å være utvalgt og spesiell.

Ringen skal han gå med alltid, men drakten skal kun brukes sammen med losjebrødre av samme grad eller høyere. Medlemmer av lavere grad skal ikke vite at tempelridderordenen eksisterer.

Ambivalent.
I disse årene påtar Aase seg en rekke verv. I ti år lever og ånder han for livet som losjebror. Det er nesten som en rus, selv om han ofte stiller seg spørsmål om hva han er en del av.

På den ene siden er han fascinert av alle de flotte religiøse seremoniene, og grunntanken om at frimureri skal være en personlig reise som skal gjøre medlemmene til bedre mennesker. De fleste losjebrødrene er rettskafne menn som han har stor respekt for.

Samtidig oppdager han gradvis skyggesider som er mindre tiltalende. I boken skriver han om interne maktkamper, og en nærmest diktatorisk struktur som fører til at enkeltpersoner skvises ut dersom de sier fra om ting de mener er galt. Han beskriver også hvordan kameraderi blant brødrene forplanter seg ut av losjen og inn i samfunnet utenfor. For eksempel losjebrødre i politiet som opplyser hvor det er «trygt» å kjøre for å slippe unna fartskontroller.

– Denne boken er mitt oppgjør med et system som jeg mener er farlig for Norge. Jeg kan ikke bevise det, men vet at det foregår masse kameraderi. Lojalitetsbåndene som skapes mellom brødrene er nærmest ubrytelige, og jeg skulle likt å se den som ikke gjør lederen sin en tjeneste om han ber om det, sier Aase.

Han understreker at han ikke var noe bedre enn andre i årene han var en del av systemet. – Flere ganger opplevde jeg at brødre ble skviset ut fordi de varslet om ting som var galt. Men jeg lukket øynene, fordi ordenen kom foran alt. Jeg var ikke den Roger jeg en gang hadde vært. Det er jeg lite stolt av i dag.

Betenkelig.
Den norske frimurerorden har i dag over 19 000 medlemmer. Mange av dem har sentrale stillinger innen domstolene, politiet, kirken, mediene og andre viktige samfunnsfunksjoner. Her omgås de også samfunnstopper innen politikk og næringsliv. Det lukkede nettverket har en rekke ganger vært kritisert på grunn av faren for kameraderi og korrupsjon. Jusprofessor Carl August Fleischer er en av kritikerne. I 2006 ga han ut boken Korrupsjonskultur, kameraderi og tillitssvikt i Norge, der han belyser problemer som kan oppstå i samfunn som mangler åpenhet. Han mener personer i et lukket brorskap har tendens til å beskytte hverandre, og at det er lett å overse feil som begås.

– Frimurermedlemskap kan brukes til å bygge opp tillit. Det mindretall man kan anta driver lyssky virksomhet, kan få hjelp av losjebrødre som opererer i god tro. Å tro at man skal klare å utradere slike muligheter, er naivt, sier Fleischer.

Forfatter Tom Egeland har vært interessert i hemmelige selskaper og okkultisme siden 1970-tallet, og har trukket inn elementer fra frimureriet i flere av sine bøker. Han mener det er uproblematisk at omverdenen ikke kjenner de interne ritualer og aktivitetene. – Det som er alvorlig, er de usynlige trådene som strekker seg fra frimurernes losjer og ut i samfunnet. Kan vi stole på at en dommer er habil og nøytral når han møter en ordensbror i en rettssal? Jeg er ikke i posisjon til hverken å bestride eller nøre opp under en slik mistanke. Men bare det at vi stiller oss spørsmålet, er et tilstrekkelig problem, sier Egeland.

Han mener frimureri først og fremst er en kostbar gutteklubb, der de fleste medlemmene lar seg fascinere av å være en del av et eksklusivt brorskap.

– Sett med velvillige øyne er jeg overbevist om at frimureriet er et brorskap som bare har ideelle formål og gode hensikter med alt de gjør. Men så lenge de selv nekter å røpe hva de egentlig driver med, og i stedet dyrker sitt eget hemmelighetskremmeri, må de tåle spekulasjoner. Den dagen frimurernes hemmeligheter avdekkes i full bredde, tror jeg at de fleste vil tenke: «Var dette alt?»

«Overceremonimesteren ba den første av oss falle ned på kne og holde hendene foran ansiktet, håndflatene mot hverandre og fingrene utstrakt med tommelfingrene i rett vinkel. Den Styrende Prefekt tok et stort sverd som kaltes kapitelsverdet og la det først på den ene skulderen, så på den andre, og han sa: «Bedre herre enn trell. Det er bedre å være fri enn slave.» Etterpå måtte vi kysse sverdet etter tur.»
Slutten.
– Vent her i stuen, så skal jeg hente den. Roger Aase forsvinner ut i gangen, og kommer tilbake med en blå dresspose i hånden. Han legger den i sofaen, drar opp glidelåsen og lemper ut frimurernes tempelridderdrakt. Den består av tre deler. Først en hvit drakt med rødt malteserkors på brystet, deretter en fotsid kappe med samme motiv. Til slutt en hvit hatt med rødt kors på toppen.

En gang bar han et slikt antrekk med stolthet. Nå kjenner han en ubehagsfølelse. – Jeg la automatisk over til en sakral stemme hver gang jeg tok på meg denne drakten. Når du står sammen med over hundre menn med like drakter inne i riddersalen, er det ganske massivt. Det gjør noe med deg, sier Aase. Når han tenker tilbake på det nå, virker det nesten uvirkelig.

I årene etter 2000 kom Aase gradvis på kant med toppledelsen i Trondheims frimurerlosje. I boken forteller han om hvordan hans nærmeste losjebror ble sparket fra et embete uten saklig grunn. Han skriver også at han i 2003 varslet ledelsen om interne økonomiske misligheter, uten at han opplevde at det ble tatt på alvor. Ifølge Aase førte det tvert imot til at det ble satt ut rykter som satte ham i et dårlig lys.

– Brødre som tidligere hadde vært nære venner, begynte å unngå meg på gaten. Flere ringte og beklaget, og håpet jeg forsto at de ikke måtte bli sett sammen med meg. Etter at han ble tatt opp som frimurer av 9. grad våren 2004, sluttet han å gå i losjen, og i fjor våres ble han formelt utmeldt.

Taus talsmann.
Den Norske Frimurerorden ønsker ikke å uttale seg om noe av innholdet i boken. Pressesjef Helge Qvigstad informerer om at de av prinsipp aldri kommenterer saker som handler om enkeltpersoner innen Frimurerordenen.

– I boken forteller Aase om en rekke av ordenens hemmelige ritualer. Hvorfor er det så viktig at disse skal forbli hemmelige?

– Det er som om du julaften skulle få vite innholdet i alle pakkene før du åpnet dem. Spenningen blir borte. Om du kjenner eksamensoppgavene på forhånd, er det ingen læring i det. Våre ritualer bygger på en 260 år gammel pedagogikk, der hvert enkelt medlem skal stille seg selv spørsmål ut fra ritualene han opplever, ser og hører. Det ville være ødeleggende å få vite om det på forhånd, sier Qvigstad. Han understreker at de forsøker å være så åpne som mulig, og at de har lagt ut mye informasjon på hjemmesidene på Internett.

Roger Aase har denne forklaringen på at han har valgt å bryte taushetsløftet, og fortelle alle detaljene fra innsiden: – Jeg synes det er viktig at de som melder seg inn i losjen, skal vite hva de går til. Du blir viklet inn i et nettverk der det er umulig å stille kritiske spørsmål til det du er med på. I ettertid er jeg sjokkert over hva jeg har vært med på rent religiøst, og hvor naiv jeg var som ble med i en organisasjon uten å vite hva den drev med.

«Bak et postament satt det tre mennesker i svarte kapper; svarte masker dekket ansiktet, og bredbremmede svarte hatter skjulte hodene helt. Det var umulig å se hvem det var. De to som satt på siden, holdt hver sin dolk rettet mot meg. Han som satt i midten, løftet sakte opp et timeglass og snudde det. Etter en stund spurte han: «Verdige broder. I hvilken hensikt har De kommet hit?»» Alle utdragene er fra Roger Aases bok «Frimurernes hemmeligheter – fortalt fra innsiden», Kagge forlag
Publisert: 09.okt. 2009 10:11

 
 
 

Alt som er falskt gir ingen trygghet og indre ro....

 

Torill Erdal skriver :

Til ettertanke for hylende predikanter og pastorer:

Mange predikanter og pastorer hyler så høyt når de taler at man kunne tro de mener at både Gud og mennesker er tunghørte , de kommer opp i et stemmeleie så de høres sinte ut.
Tenk deg at det kommer et menneske på møtet som søker seg bort fra kjefting i hjemmet,ønsker å finne ro i sitt indre og så når preken begynner så står pastoren eller predikanten og hyler som om han kjefter på Gud og enhver mann.
Hvordan tror du som gjør slik at det føles for disse som søker å finne trygghet og ro og som ønsker seg bort fra alt som minner om kjefting og herjinger?

Ord om falske og ekte venner.

 

GLEM FALSKE VENNER.

Regn ikke med mennesker som ikke ser din verdi..... 
Ekte venner trenger du ikke streve for å ha kontakt med,de er der uten at du skal streve for det....

Glem de som ikke bryr seg annen enn for penger eller makt.
Glem de som vil bruke deg som en brikke i deres spill.
Glem de som ikke vil la deg være deg selv.
Glem de som ikke respekterer dine grenser.
Glem de som kun kommer til deg når de selv trenger deg.
Glem de som snakker bak din rygg.
Glem de som snakker om deg istedenfor å snakke med deg.
Glem de som ikke forstår at vennskap må holdes ved like.
Glem de som aldri prater til deg hvis ikke du prater til dem først.

Ta heller vare på de som vet hva ekte vennskap er.

HUSK AT : " å kjenne hverandre" betyr ikke å " ha fellesskap med hverandre".
Falske venner vil gi stadig skuffelse.

Ekte venner vet hva " Å ha fellesskap med hverandre" betyr.
Ta vare på de som både kaller seg venner og som viser det med " å ha fellesskap" med deg.Da blir det EKTE VENNSKAP MED FELLESSKAP..
Skreve av Torill Erdal.
 

Visdomsord om rykter.

Det finnes to måter å takle rykter på.
Den ene måten er å leve opp til ryktene og de blir sanne,
eller du kan la være å leve opp til ryktene og de forblir løgn.......

Skrevet av Torill Erdal.
 

Av Ludvig Hope 

Hva sanne og falske kristne kan ha felles, og hva de ikke kan ha felles

 

Da skal himmelrikes rike lignes ved ti jomfruer, som tok sine lamper og gikk brudgommen i møte. Men fem av dem var kloke og fem av dem var dårlige. Da de dårlige tok sine lamper, tok de ikke olje med seg. Men de kloke tok olje i sine kar til like med sine lamper. Men da brudgommen ble sen, slumret de alle og sovnet. Men ved midnatt skjedde anskrik: Se, brudgommen kommer; gå ham i møte! Da våknet alle disse jomfruer og gjorde sine lamper klare. Men de dårlige `sa til de kloke: Gi oss av deres olje, for våre lamper er slukket! Men de kloke svarte og sa: Det ville ikke bli nok til oss og dere, men gå heller bort til dem som selger og kjøp til dere selv! Men da de gikk bort for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var beredt gikk inn med ham til bryllupet og døren ble lukket. Men siden kom også de andre jomfruer og sa: Herre, herre lukk opp for oss! Men han svarte og sa: Sannelig sier jeg dere: Jeg kjenner dere ikke. Våk derfor! For dere vet verken den dag eller den time på hvilken menneskesønnen kommer. ( Matt 25; 1-13 )

 

Jeg vil bekjenne at det er få steder i Bibelen som gir meg mer frykt enn dette kapitel. Det som gjør det så hjertegripende er at her er det ikke tale om kristne og den alminnelige verden, men her er det tale om en flokk på samme veg, mot samme mål. Her er ikke noe som gir oss rett til å tro, at det var noen forskjell i det ytre liv.

De fem var lik de fem.

Først i livets siste øyeblikk står det klart for dem at fem var bedratt.

Vi må ha rett til å spørre: Går det da an å være så snublende lik en kristen uten å være det?

Ja, dessverre. Og det er det vi får høre i dette ordet.

Du og jeg kan altså gå ut i verden, begges mål er å nå himmelen. Vi følges ad og på veien har vi bestemt oss for å være sammen som kristne. Vår oppgave er lik og våre interesser er like. Jeg er like vennlig som du, gir like mye til de fattige som du, besøker de syke som du, taler med dem om Gud og ber med dem, som du. Men du kan være en sann kristen og jeg en falsk.

Ja, jeg kan dessverre følge deg lenger. Vi kan gå sammen like inn i lønnkammeret. Du klager din nød, jeg også. Du takker for Herrens nåde og velgjerninger, jeg også. Du beundrer hans faderlige omsorg og føring med deg, jeg og. Der du setter din fot, der setter jeg min. Intet menneske kan skille mellom oss, selv ikke den beste kristne, med sin åndelige sans. Men du er en kristen og jeg en falsk.

Du spør: Kan det gå an å være med på alt dette og enda være falsk? Stikker det så dypt? Er du sikker på at du ikke overdriver?

La meg få svare med et Guds ord. Det står i Joh. Åp. 2, 2-4: Jeg vet dine gjerninger og ditt arbeid og din tålmodighet, og at du ikke kan fordra det onde. Og du har prøvet dem som sier at de er apostler, og ikke er det, og har funnet at de er løgnere, og du har utstått mye og har tålmodighet, og du har arbeidet for mitt navns skyld og er ikke blitt trett. Men jeg har dette imot deg, at du har forlatt din første kjærlighet.

Kan du tenke deg et mer alvorlig og selvfornektende menneske?

Han var tålmodig. Han arbeidet for Guds navns skyld og ble ikke trett. Han kunne ikke fordra det onde. Han motsto mye. Han forsto seg på falske og sanne predikanter,. Men enda var hans stilling slik at hvis han ikke omvendte seg; skulle lysestaken flyttes fra ham. For han hadde forlatt den første kjærlighet. Han var falt.

Tyngre ord kan ikke sies om et menneske som gjelder for en sann kristen. Den som er falt er borte fra Gud. Om han ikke vender om, blir han strøket ut av livets bok. Uansett hvor mye han blir ansett som kristen, uansett hvor mye han er med i Guds rikes arbeid, og hvor mye han tror at han er kristen.

Det er ikke noe avgjørende bevis for et liv i Gud om vi er med blant de sanne kristne, om vi lever sammen med dem, ber, takker, synger og arbeider sammen med dem. Om alle tror om oss at vi er de beste kristne, selv om de ikke har grunn til noe annet, kan vi allikevel være falske.

Dette er ingen god ting å måtte innrømme, men at det for manges vedkommende er slik, får vi nok dessverre se på avgjørelsens dag.

Et slikt innvortes selvbedrag har det fryktelige med seg, at den bedratte til slutt ikke vet at han er bedratt. Menighetens engel i Laodikea var fattig, elendig, jammerlig, blind og naken, men det var ikke det som var hans største fare. Faren var den, at han ikke visste det. Når disse alvorlige ting blir nevnt, så spør den sanne kristne med bekymring: Hvorledes kan jeg da være sikker på om jeg er en sann kristen?

Er det noe annet som den sanne har som den falske ikke har?

Ja, det er noe. Men vanskeligheten er å kunne få si det slik at det kan forstås.

Det som sanne kristne har som et særeie – noe som de falske kristne ikke KAN ha – det er fordi det er umulig å se. Det er det indre menneskes eiendom. Når Kristus skulle forklare det, sa han: Guds rike er inni dere.

Du kan bedre tenke det, enn det jeg kan forklare hva som ligger i dette uttrykket: Inni dere.

Det er det indre menneskes samfunn med Gud - som barn med mor, som mann med hustru, som fortrolig med fortrolig. I ham lever og røres vi – ikke i tale, men i innvortes samfund, i innvortes tukt, i i innvortes trøst, i lys og mørke, i rettferdighet, fred, og glede i den Hellige Ånd.

Du har kanskje en fortrolig venn. Ikke en slik som det er tyve av på et pund, men en virkelig fortrolig som du har ubegrenset tillit til.

Hvordan gikk det til at dere ble så fortrolige, og hvordan har det seg at dere fortsetter å være det?

Jo, det gikk slik til, at du begynte å fortelle den du ønsket som din fortrolige hva som lå deg på hjertet. Dine sorger, dine savn, hva du ønsket og lengtet etter, hva du ble fristet av, og hva du gledet deg over. Kort sagt: Alt som lå deg på hjertet.

Du ga ditt indre menneske ti1 ham eller henne. Slik gjorde også vedkommende til deg, og så "gikk dere opp i hverandre." Slik begynte det, og slik må det fortsette, om dere skal vedbli å være fortrolige.

Da kjenner dere hverandre, dere eier hverandre fordi dere lever i hverandre.

Det er ikke det som andre ser eller det som dere snakker med hverandre om - i deres lykke - som er deres lykke. Men det som er deres lykke, deres liv - virkelig og bevisst - det er det som ingen ser.

Det kan godt sitte to andre i samme rom, like vennlige og interesserte for hverandre som dere to, og allikevel er det en grunnforskjell der. Det er den som gjør at to lever sammen "i ord", mens de to andre to lever sammen "i hjerte".

Det virkelige i livet er det som ingen kan se.

Hvem kan se røttene på et tre, når det mellom stein og jord trekker livet til seg? Om du ville prøve å se det der røttene har sitt hjem, så kunne du allikevel ikke se noe der heller.

Ingen kan se det, og dog virkelig?

Ja! Derfor ligger ikke virkeligheten i det ytre, men i det indre. Det er oljen i karet. Jeg mener, hvis du lever et slikt liv med Gud.

Gjør du det?

Her er det ømme, avgjørende punkt, her skilles veien. . Derfor kan den som lever stille, tilbaketrukket i sin stue være en kristen; mens den som står på talerstolen, eller som ber den alvorligste bønn og holder den varmeste tale, være falsk.

Hvorfor? Fordi det kommer ikke an på hva vi sier, men hva vi er.

Misforstå meg ikke! Jeg mener ikke at en sann kristen ikke skal vise det i sitt liv. Men jeg mener at den falske kristne kan være så lik den sanne i det ytre liv, at der ikke kan gjøres forskjell. Dernest, og det er det som til slutt blir det avgjørende: Om Gud bor ved troen i hjertet.

Det var visst ingen av disiplene som hadde tvil om Judas, og dog var han grunnfalsk i sitt hjerte.

Og når vi nå da skal undersøke oss selv, hvorledes står det da til i vårt hjertet? Er det noen omgang med Gud? Er det sant for oss, som for bruden i høysangen, at han er utmerket fremfor ti tusen, at du er syk av kjærlighet?

Du som bekjenner deg for en troende kristen; du som virkelig også har vært det, og jeg vil håpe at du også er det: Kan du huske de første tider i ditt kristenliv, hvor øm du var for synd, hvordan du måtte fortelle din frelses Gud alt som lå deg på  hjerte av feil, fristelse, begjæringer og onde tanker. Når du tvilte på noe, om det var rett eller galt, så ble det avgjort på kne. Og han som ser i lønndom, betalte åpenbart. Du fikk lys og klarhet over ordet eller ved åndens vitnesbyrd i hjertet. Det var en ubevisst understrøm, et kar fylt av kjennskap og kjensgjerninger, som ingen verken kunne se eller nå. Men som allikevel var virkelig og bevisst. Du ble tuktet, den minste forseelse drev deg til Jesus, du kunne ikke la den minste ting være uavgjort. Dette var ikke tvang for deg, men en naturlig følge av hjerte - samfunnet med Gud.

Er det slik nå ???

Mange som før kunne svare ja, må nå svare nei. Den indre åndens tukt over det som i alminnelighet kalles for småting, ble ikke hørt. Det ble i stedet unnskyldt, ble ikke dømt som synd. Guds Ånd måtte litt etter litt forlate sin indre post,- bevisstheten om virkelig skyll forsvant, og trangen til nåde ble tomme ord.

Kristendommen gikk over til det forstandsmessige. Ingen barnelek, ingen barnesorg. Og ingen barneglede mer i hjertet ved Jesu kors. Det leves for Kristus, men det leves ikke med Kristus. Man arbeider mer for ren lære og andres frelse enn for sin egen. Er det slik?

Da er visst nok ditt kar tomt. Når dødens natt kommer, og det ytre skinn slukkes, da er det intet lys i hjertet, ingen olje i karet, og brudgommen kjenner deg ikke.

La oss ransake oss selv og be Gud om lys, så vi klart ser om der er feil i hjertet!

Det er ikke bare de som aldri har vært en sanne kristne som er "dårlige jomfruer." Også de "kloke" kan bli "dårlige."

Mange ligger evig fanget, som på veien var.

Hvordan ville det passe for deg, om det ringte på din dør i dag? Ingen vet dagen, verken til død eller dom, men kommer gjør den. Da gjelder det å ha sin sak i orden.

Der nest lærer dette ordet oss at i livets avgjørende stund er det ingen som kan hjelpe oss. Selv de kjæreste og nærmeste må skilles. To skal ligge i en seng, den ene skal tas med og den andre bli tilbake.

De må skilles og gå hver sin vei. Barn som har spottet og sagt nei til foreldrenes bønner og tårer, ber nå, men forgjeves. Nå ber den gjenstridige mann sin hustru om hjelp, og den gjenstridige hustru sin mann, men nå er det ingen hjelp å få. Slektninger og kjenninger, de som var kaldt fra kirke og bedehus uten å omvende seg, står og roper om hjelp uten å få.

Å, du alvorlige dag!

Så lenge som dagen ikke er kommet så kan det nok gå an å være likegyldig, men den dagen går det ikke. Da lukkes døren. Den som aldri mere åpner seg for deg, og du må være utenfor.

Skulle det ikke være både praktisk og forstandig å kjøpe olje nå?

Det er nok å få. Ennå i dag er det nådens dag.

La så oss som vet at vår frelser lever, holde øynene åpne! La oss kjøpe øyesalve så vi kan se!

Det er sannelig ikke så liketil å holde sine øyne åpne i denne, det 20de århundres kvalme luft.

Vi vet at vi er nærmere Kristi åpenbaring dag nå enn noen sinne! Derfor kommer dette "Da" som kapitlet begynner med, med desto større vekt til oss.

Det er en skam om vi skulde være blant de sovende, late kristne, når vår brudgom kommer. Han som har kjøpt oss så dyrt og elsker oss så høyt.

Tenk hvor godt det gjør en mann, når han har vært borte fra sin kjære lang stund, når han så kommer hjem og får se henne på trappen eller på bryggen, stående med lengsel og glede for å by ham velkommen!

Skal vår himmelske brudgom møte oss slik?.