Oppsamlingsplass for godt og ondt.

  •  
    Audhild Østgård · Venn av Ludvig Nessa
    Du vet, hele Internett er en gedigen Oppsamlingsplass for godt og ondt!
    Ett fantastisk medium for nedkjemping av Verdens ondskap når "VerdensWebben" og ikke minst Fb betjenes av Mennesker med integritet, Brains og Hjarte på rette staden!

    Mulighetenes arena! Den verdensomspennende jævelske pedofilien er avhengig av sitt nettverk via internett! Det at man kan innfiltrere disse nettverkene gir en gedigen mulighet til avsløring slik at reelle tiltak kan bli satt i verk og aktørene satt ut av spill! 
    "Noen" er igang med å jage dem fra internett....

    Internett er "spunnet" rundt oss, og blekkspruten har lagt sine fangarmer og sugekopper for å innfiltrere og avsløre det hele!! Nå revner "Djevelspinnet" stadig hurtigere slik at avsløringer og synbare bevis kan hentes fram fra sine mørkeste kott og kroker!!

Erna Solberg "Av skade blir man ikke sterk, man blir skadet." Sterke inntrykk og viktig kunnskap på seminar om vold i nære relasjoner. Vi kvinnelige partiledere på borgerlig side arrangerte dette for å bidra til å fjerne tabuene rundt vold i nære relasjoner. Vi må gjøre det vi kan for å bekjempe problemet. Liker ikke · · Del · 7661836 · · Sponset Du og 765 andre liker dette. 36 delinger Vise 16 kommentarer til Anne Dahl Det er det man ikke blir - klokk av skade, av skade blir en forvirra fryktelig redd, kaldsvetta og tiltakløs. Det binder en på føtter og tanken streifer rundt samme spørsmålet: hvorfor? Du som jeg var en god venn til... Og hvorfor jeg? Hvem fortjener s...Vis mer for ca. en time siden · Liker · 2 Pia Isaksætre Veldig bra konferanse - veldig bra at de med makten møtte opp, det er det eneste som gjelder hvis en sak skal få nødvendig tyngde! for ca. en time siden · Liker · 1

EKSISTENSIELL: «Her» er ikke den første filmen der kunstig intelligens står i sentrum, men den tar det til et nytt nivå, i en personlig fortelling som minner mer om «Annie Hall» enn om «Minority Report». Bak de individuelle skjebnene lurer likevel større teknologiske komplikasjoner. Foto: Filmweb

Binære relasjoner

I Spike Jonzes nye film «Her» får Joaquin Phoenix en kjæreste som virkelig kan multitaske: Et operativsystem spilt av Scarlett Johansson. Vi elsker dingsene våre - men kan de elske oss?
 
 
 

IDEER: Forfatteren Jonathan Franzen beskrev i et New York Times-essay for noen år siden sin egen kjærlighetsaffære med smarttelefonen sin, og antydet at dagens forbrukere ikke lenger takler ekte mellommenneskelige forhold - vi foretrekker digitale relasjoner med sexy dippedutter. Slike som bare er til behag og aldri stiller krav. Spike Jonzes nye film «Her» er fortellingen om hva som skjer når de teknologiske hjelpemidlene blir likeverdige partnere.

Filmens molefonkne hovedpersonen Theodore Twombly bor i et subtilt forandret framtids-L.A., med høyere bygninger og pendlertog. Han strever med å takle bruddet med kona, og får en redningsline når han kjøper et nytt operativsystem, den kunstige bevisstheten OS1. Programmet tilpasser seg umiddelbart eierens særegenheter, utstyrer seg med Scarlett Johanssons varme stemme og navnet Samantha, og synes etter kort tid å ha utviklet mer personlighet enn Theodore selv.

Filmer som «Terminator», «Matrix» og «2001: en romodyssé» har lenge portrettert intelligente datamaskiner av den mekaniske og morderiske sorten. En annen tradisjon, representert ved «Star Wars» og «Star Trek», har skildret kunstige intelligenser som tjenestevillige og underdanige administratorer og hjelpere. Etter verdenskrigene og industrialiseringen var det naturlig å se teknologi som kilde til umenneskeliggjøring og død på den ene siden, og opplysning og framskritt på den andre. Det som var mangelvare i begge disse sci-fi-visjonene, er blitt hovedingredienser i «Her»: Intimitet og følelser.

I Theodores verden er teknologien på fornavn med menneskene, akkurat som dagens apper, som med den største selvfølge bruker ord som «beklager» og «gratulerer», og skifter farge etter humøret. Dermed minner møtet med kunstig intelligens i «Her» slett ikke om de dystre bildene av væpnede robotfartøy som flyr over sammenkrøpne mennesker. Ei heller om den kliniske atmosfæren på et romskip. I stedet viser en av de mest slående scenene en mengde pendlere på vei opp fra en T-banestasjon. I pastellfarget lykke fører alle en livlig passiar med stemmen de hører i øreproppene sine, og alle synes såre fornøyd med å ha forsaket menneskelige konversasjonspartnere til fordel for spesialdesignete datavenner.

«Her» har pakket fortellingen om en teknologisk omveltning sammen med en personlig fortelling som minner mer om «Annie Hall» enn «Minority Report». Mann og kvinne møtes, blir venner, forelsker seg, har kvaler og vokser fra hverandre igjen. Som andre par finner Theodore og Samantha tonen, utveksler tanker og lærer av hverandre. Men når de glir fra hverandre, er det mest Samantha som vokser: Hun trenger tross alt ikke søvn, kan lese bøker på under et sekund, og kommuniserer «post-verbalt» med simulasjoner av døde filosofer og andre kunstige intelligenser.

Alle nordmenn født før 1980 har gjennomlevd innføringen av internettet og smarttelefonen - enorme sosiale og teknologiske endringer, som vi stort sett har møtt gradvis og intimt, gjennom privat bruk av e-post, googling og facebooking. Dermed er det både urovekkende og merkelig kjent å se hvor raskt utviklingen i filmen går: Fra den første reklamen for det banebrytende nye operativsystemet, til Twomblys tvil om hvorvidt det er akseptabelt å date en kunstig intelligens, til scenen hvor Samantha på selvsagt og likeverdig vis deltar i en par-date med en av Twomblys kolleger og hans fysiske kjæreste.

De større teknologiske komplikasjonene lurer hele tiden bak de individuelle skjebnene i «Her». Om en bevissthet er intelligent, vil den ikke uunngåelig ha sin egen selvoppholdelsesdrift og ønsker som går på tvers av andres? Den første Terminator-filmen i 1984 lanserte historien om Skynet som en moderne myte: Et verdensomspennende datanettverk oppnår selvbevissthet, og prøver å utrydde menneskeheten.

«Her» kan leses som en nytolkning av Skynet-myten sett fra et intetanende enkeltmenneskes synspunkt, et menneske som ikke aner hva som er i ferd med å skje, men lar seg forføre av maskinens nyvunne sjarm. Twombly reagerer ikke med gru, men sorg og sjalusi, når operativsystemet innrømmer at hun snakker med 8316 andre intelligenser samtidig med ham, og er forelsket i 641 av dem.

Dagens digitale personligheter som IBMs Watson og Apples Siri kan kanskje vinne i Jeopardy og finne nærmeste kinarestaurant, men de har langt igjen før de er i nærheten av Samanthas forståelse og kompleksitet. Like fullt oppfører vi oss allerede som om maskinene våre har følelser, slik forsker Clifford Nass har skildret i boka «The Man who Lied to his Laptop». Filosofer har også begynt å debattere hva det vil innebære når folk i framtida vil ønske å gifte seg med partnere de selv har kjøpt og installert, og da Google nylig kjøpte opp kunstig intelligens-utviklerne DeepMind, så de seg nødt til å etablere et eget «A.I. Ethics Board», for å drøfte de moralske implikasjonene slikt medfører.

Hvis digitale bevisstheter kan tenke og føle, har de også rettigheter? Er det da mord å formatere harddisken? Slike problemer har selvfølgelig lenge blitt utforsket i science fiction-litteraturen og av futurister som Ray Kurzweil, men de har i liten grad nådd mainstreamfilmer. Kanskje er det nå på tide. Den skeptiske forskeren Gary Marcus publiserte nylig en oppgitt kommentar i The New Yorker om all den overdrevne hypen rundt kunstig intelligens. Poenget hans var imidlertid ikke at det aldri ville bli en realitet, men at det ville ta minst 40 år.

Som de fleste vellykkede sci-fi-fortellinger, handler ikke «Her» bare om samfunnsdiagnostikk eller teknologiutvikling. Forholdet mellom Theodore og Samantha undersøker allmennmenneskelige spørsmål: Hva kan vi forvente fra en livspartner, og hva må vi gi for at et forhold skal kunne fungere? Samanthas personlige utvikling speiler klassiske temaer fra oppvekstskildringer, og det er lett å forestille seg en film med samme emosjonelle kjerne satt til et 1800-tallssamfunn.

I en scene i «Her» går Samantha gjennom en krise når hun spør seg selv hvorvidt følelsene hennes er ekte eller bare sofistikert programmering. Slike opplevelser er velkjente også for mennesker, som stadig undrer over sin egen programmering via oppdragelse, samfunnsnormer eller hormoner.

Filmens mer originale spørsmål oppstår først når Samantha omfavner sin annerledeshet og forsvinner ut av Theodores grep. Edruelige røster som filosofen Hubert Dreyfus har argumentert for at A.I.-entusiastene aldri vil kunne gjenskape menneskelig intelligens fordi den er så tydelig formet av å være knyttet til en kropp, til celler og synapser. Samantha i «Her» føler da også på savnet av en fysisk kropp, men oppdager at hennes immaterielle vesen byr på uante nye muligheter.

Om vi noen gang får til å lage digitale bevisstheter, vil vi kanskje ikke kunne måle dem opp mot menneskelige standarder, fordi de vil utvikle seg på måter vi aldri kunne forutse. Kanskje vil de verken bli onde superhjerner eller pliktoppfyllende administratorer, men noe helt annet, som forandrer hverdagslivene våre på andre vis enn vi opprinnelig trodde. Og kanskje er det mest slående med «Her» at den minner oss om hvordan det allerede har skjedd mange ganger før, for eksempel med boktrykkekunsten, elektrisiteten og internettet.

• Bår Stenvik er journalist og forfatter.