"Har du tatt oppvaska"?

"Har du tatt oppvasken?" ( Torill's Tankekrok)

Torill Erdal forteller om tiden etter vold i nær relasjon.

 

"Oppvaska ja,den har jeg turt å ta i dag også".

For mange er det å nærme seg kjøkkenbenken en selvfølgelig ting og det å stå ved benken for å skylle oppvaska før den puttes i oppvaskmaskinen.

 

Det er ingenting galt med verken kjøkken,oppvaskmaskinen eller benken,men det har allikevel aldri blitt lett for meg å ta oppvaska etter angrepet jeg ble utsatt for av min ektemann da jeg var gift,og angrepet skjedde for ca 7 år siden akkurat ved oppvaskmaskinen og benken.

Jeg trodde aldri det var mulig å bli utsatt for vold fra sin egen ektemann mens man står med hver sin prematurfødte tvilling i armene og nettopp kommet hjem fra sykehuset etter nesten tre kritiske måneder der tvillingene holdt på å dø pga for tidlig fødsel.De ble født 2,5 mnd for tidlig og veide bare 1250 gr og 1460 gr da de ble født og på sykehuset ble det en tøff start på livet til tvillingene.

At vi i tillegg skulle bli utsatt fra mannen som er deres biologiske far å bli utsatt for fysisk angrep det var rett og slett så ekstremt skremmende og jeg visste ikke at han hadde en fortid som både voldelig og voldtektsmann.

 

Tenk om vi hadde visst om hans dystre fortid,da hadde han aldri kommet inn i mitt liv.

Aldri mere får han tilgang til mitt hjerte,aldri. 

Mørkets engler på jord.

Torill Erdal skriver.


Tenk deg at :

Tenk deg at du blir kjent med en engel og tror det er en god engel .
Du gir engelen all din tillit og lar engelen lede deg for du tror at det er trygt,men plutselig viser det seg at engelen ikke er en lysets engel,men en engel fra Helvete som fører deg totalt vill,og ødelegger deg alt den kan etter du har gitt den din tillit,og etter du har skrevet en kontrakt med engelen at du skal tilhøre engelen hele livet.

Akkurat slik er det for alle som oppretter nær relasjon til en psykopat.
Hvordan kan du eller jeg klandre noen som gav ett tilsynelatende godt menneske all sin tillit og giftet seg med personen og oppdager inne i ekteskapet at livet blir bare mere og mere ødelagt av den andre personen.
Vil du klandre noen for å gå ut av et slikt ekteskap. Eller en slik relasjon?

Mange klandrer personer som bryter med maktmennesker ,i tillegg til å leve med en psykopat så skader det urolig mye for offer å få skyld for å ødelegge ekteskap og familie når psykopaten er den som forgiftet hele forholdet....
 

Vennskap og kjærlighet er en fin ting så lenge ikke man oppdager at man er venn med maktpersoner... 

Maktpersoner er det samme som plageånder..

Hva kalles da plutselig vennskapet/ forholdet.?

Skrevet av Torill Erdal.

 

 

 

 

Offer for psykopater lever som offer i en krig....

Ho har grunner til ikke å bli.

Om menn som bruker makt for å ha kontroll på ei dame.

Noen menn må bare ha kontroll,sykt at de tror det er en måte å beholde et forhold til en kvinne.Jeg kommer aldri til å forstå meg på slike menn som ydmyker dama de har lovet å elske........ Jeg har alltid tenkt og ment at et slag er et for mye,og selv om det tar tid å bli fri fra et voldelig forhold,så fortjener slike menn ingen god dame......de får heller bruke ei dukke å ødelegge enn levende mennesker med følelser og egne meninger....... Det hjelper lite å være kjekk kar hvis innsiden er full av dritt........ Da er en mann null verdt for meg ang forhold...... Vold har aldri vært sundt verken for forhold eller familie........ Skrevet av Torill Erdal.
Are you a victim of domestic violence and have nowhere to turn? Click here: http://bit.ly/DomesticViolenceVictim
 

Jeg ble påført umenneskelig Dødsfrykt av han som sa han skulle beskytte og elske meg ,men Dødsfrykten har jeg gjort om til å tørre kjempe for andre.

LITT OM MIN VEI TIL Å TØRRE REISE MEG MOT URETT. :

Da min nåværende x- mann ,den gang ektemann overbeviste meg om at han ville ta vårt liv med å kjøre oss i døden , da møtte jeg situasjonen med å forberede meg på døden for jeg var overbevist om at han kom til å klare gjennomføre handlingen sin.... Jeg husker jeg kikket bakover på tvillingene som satt i barnesetene og tenkte at : Kjære Gud,nå kan ikke jeg beskytte dem,men du kan,og jeg ba at vi ikke måtte kjenne for mye smerte verken jeg eller tvillingene...... Hvordan en far kunne gjøre slik mot kone og to av sine egne barn det var og er den dag i dag helt ubegripelig for meg....... Men han fikk ikke gjennomført handlingen lenger enn å overbevise meg om å dø,han ble hindret i å fullføre dødshandlingen han ropte at han skulle utføre....og han satt med rattet og hadde kontroll helt og fullt på om jeg skulle dø eller ikke skulle dø....... 
Min mor ble redningen og gjorde politiets jobb med å ta hånd om meg og tvillingene etter en så traumatisk opplevelse.....
Som dere forstår så overlevde jeg,også tvillingene som satt i bilen i baksetet overlevde ( de var såpass små at de husker ikke noe av dette heldigvis ) og mannen sitter nå og soner for både dette og mye annet han har påført oss og andre...... 
Fra den dagen så bestemte jeg meg for at jeg skulle kjempe for de som ikke selv klarer å kjempe,og min menneskefrykt for andres meninger,den ble ikke lenger noe fokus for meg, så på en måte så forsvant min frykt for å si mine meninger når urett skjer.
Ingen frykt er verre enn å bli overbevist om å dø,men for meg ble dette en styrke selv om jeg er glad at gjerningspersonen nå sitter og tar konsekvensene av sine handlinger som ødela mye for oss......det følger meg daglig i hodet ...... Selv om jeg har full kontroll på å ikke la det styre,men jeg har bedt Gud om å huske såpass mye at jeg vet å kjempe for andre som behandles uverdig..
Jeg må leve med dette i årene videre hele livet,han må leve med fengsel i 9 år......Hvem blir straffet hardest av gjerningspersonen eller offer når slike ting skjer ? Skrevet av Torill Erdal.
 

BRUK IKKE OPP ANDRES OPPMERKSOMHET......
Noen tror at hele livet er et sted å fordrive tiden med å flørte ,men husk at flørt aldri gir mening uten å legge sjela si i flørter og mene alvor med å søke oppmerksomhet fra andres følelser.Å flørte for å tulle med en person som mener alvor med følelsene er noe som skjer veldig mange mennesker og som sårer de som blir utsatt for det...... Skrevet av Torill Erdal.

 

Føler seg som en fange i ekteskapet.

IKKE EKTESKAP,MEN FANGENSKAP :

Startet av Gjest_Frustrert_* , jan. 15 2005 08:20

33 svar på dette emnet
#1 Gjest_Frustrert_*

Skrevet 15 januar 2005 - 08:20
Det siste året har jeg kanskje vært 2-3 kvelder sammen med venninnene mine. Og da har vi vært hjemme hos dem...er ikke noe særlig fan av å gå ut på byen.

Men iallefall, det første mannen sier når jeg spør om jeg kan dra på besøk en kveld alene, er "jeg blir veldig glad hvis du kommer hjem før det er natt". Han påstår at han ikke får sove før jeg kommer hjem. Før jeg går ut døra spør han hvilket klokkeslett jeg kommer hjem. Og når han synes jeg har vært lenge borte, sender han melding å spør om jeg er på tur hjem snart.

Dagen etter kan han ikke stå opp med datteren min, fordi det ikke skal gå utover han at jeg er lenge på besøk om kveldene. Og han blir sur hvis vi bråker om morgenen, fordi han burde få sove i fred siden det tross alt er min skyld at han måtte være lenge våken å vente på meg.

JEG BLIR SÅ OPPGITT!!!!!

Han setter også pris på at jeg rapporterer til ham om det meste jeg foretar meg. Han sa en gang at det er ingen vits at jeg begynner å skrive dagbok, for den kommer han til å lese.

Igår skulle jeg se på noe på tv'n, som varte i 2 minutter, mens vi spiste middag. Så jeg tok med meg middagsfatet i stua. Og mannen sitter på kjøkkenet og sier: "Kari Nordmann, her i huset sitter vi ved middagsbordet å spiser. Det er direkte uhøflig å gå fra middagsbordet på den måten!"

Jeg føler meg mer og mer fanget i dette forholdet. Det er en evig kamp for å forklare hvordan jeg vil ha ting, og uttrykke mine egne meninger. Jeg føler at det ikke er noe ekteskap, men et fangenskap... Han oppfører seg til tider mer som en far, enn min likeverdige partner.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre....

 

Følelsen av svik og avmakt.

Ei ung jente har blitt utsatt for seksuelle overgrep fra far. Hun klandrer mor for det som har skjedd og avviser henne. Hvordan kan terapeuten legge til rette for dialog mellom mor og datter?

1 Sogn senter for barne- og ungdomspsykiatri, Ullevål universitetssykehus.

2 Psykologisk institutt, Universitet i Oslo

3 Barneavdeling for psykisk helse: Nydalen døgnenhet. Ullevål universitetssykehus.

4 Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

5 Norsk Institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.

Innledning
Det finnes mødre som begår seksuelle overgrep mot barn. Imidlertid viser prevalensstudier på dette området en entydig tendens: Det er først og fremst menn som står bak slike overgrep i familier: fedre, brødre, bestefedre, onkler og fettere (Finkelhor, 1994; Watkins & Bentovim, 1992). Mor er vanligvis en potensiell støttespiller for sitt barn, men det kan være en utfordring for en behandler å gi henne en slik hjelp at hun kan nå frem med emosjonell støtte og beskyttelse. I denne artikkelen presenteres en kasusanalyse av en situasjon som mange behandlere kan møte: Ei ung jente har blitt utsatt for seksuelle overgrep fra far og har store tilpasningsvansker. Hun klandrer mor for det som har skjedd og avviser henne. I artikkelen beskrives og drøftes aktuelle tilnærmingsmåter.

Tidlige ideer om intervensjon og behandling i overgrepssaker
Det var først på 80-tallet at seksuelle overgrep mot barn innenfor familien ble forstått som et stort og behandlingstrengende problem blant fagfolk flest. Rådene som behandlere fikk var relativt entydige: Hurtig atskillelse av barnet fra den mistenkte, samtaler med partene hver for seg, medisinske undersøkelser og rettslige avhør med det siktemål å vurdere straffesak. Tilbud om behandling skulle følge når det rettslige var avklart (Faller, 1990; Furniss, 1991).

Hvorfor går hun ikke fra han ?

 
Ektefeller i voldelige forhold som ikke forlater ektefellen,blir ikke av kjærlighet,men pga " medavhengighet" ,kjærlighet finnes ikke der overgrep skjer........ Det er stor fare for å utvikle medavhengighet i mishandlingsforhold fordi det ligger i voldens natur at overgriperen har som målsetning å påvirke kvinnen, mens kvinnen vil gjøre alt hun kan for å unngå volden og forsøke å endre hans atferd. Medavhengighet til en voldelig mann, er også svært farlig fordi jo mer hun prøver å tilpasse seg hans atferd for å unngå vold og jo mer hun forsøker å endre hans atferd, jo mer medavhengig blir hun. Med andre ord, hennes kamp for å få slutt på volden knytter henne stadig sterkere til overgriperen.
 

Menn og kjærester som voldtar.

voldtekt, vold, overgrep, overfall

MENN OG KJÆRESTER: Mange kvinner som blir voldtatt, blir det av menn de enten er eller har vært i et forhold med.


Ikke vent med å reagere til katastrofe blir resultatet,hjelp de som trenger å bli fri mens de er i live.

 

Farligste vanen mennesker kan ha er å vente med å reagere til ting går galt....et fenomen som sprer seg tross at mennesker går i årevis på skole for studere og bli kloke ....... Skrevet av Torill Erdal.
 

Ho har grunna til ikkje å bli.

Ikkje gje opp håpet.

Makt blandet med kjærlighet = Farlig kjærlighet som ender med mishandling......

Farlig kjærlighet.

 
 
Hun fikk blomster!
Hun hadde ikke bursdag eller annen merkedag.
De hadde sin første krangel,og han sa mange
stygge ting som såret henne.
Hun vet at han angrer,og ikke vil si slikt igjen,
fordi han sendte henne blomster...

Hun fikk blomster igjen!
Det var ikke bryllupsdagen deres,eller en annen
spesiell dag.
I natt,dyttet han henne mot en vegg,og ristet henne.
Når hun våknet dagen etter,var kroppen hennes
smertefull og full av blåmerker.
Hun vet at han angrer,fordi han sendte henne blomster
om tilgivelse.

Hun fikk blomster nok en gang!
Og det var ikke morsdag eller noen annen spesiell dag.
Enda en gang,hadde han slått henne,mer voldelig enn før.
Om hun forlater han,hva skal hun gjøre?
Hvordan kan hun beskytte barna sine?
Og økonomiske problemer?
Hun er redd han,men tør ikke gå fra han.
Og hun vet jo at han må jo angre,fordi han som vanlig,
sender henne blomster om tilgivelse.

I dag var en veldig spesiell dag!
Hun fikk en haug av buketter fra alle som kjente henne,
og var glad i henne.Det var hennes begravelse!
I natt,klarte han å drepe henne.Han slo henne til døde.
Om hun bare hadde hatt mot nok til å forlate han,
hadde hun ikke fått så mange blomster idag!

Del denne om du er imot Vold i hjemmet.

Pårørende til voldelige og sinte...

bedresinnemestring.no

Et nettsted med informasjon om sinneproblemer, aggresjon og vold

Velkommen

Hva er et sinnemestringsproblem?

Hvorfor blir jeg så sint?

Ulike former for sinne

Sinne og kognitive funksjoner

Menns og kvinners sinne

Sinne og vold

Sinne og alkohol

Sinne og bilkjøring

Finnes det en løsning?

Førstehjelp for sinte folk

Pårørende

Kontakt

For deg som er pårørende til en person med sinnemestringsproblemer

Den som er pårørende til en person som bruker mye negativt sinne eller vold, kan være i en vanskelig situasjon. Den pårørende kan ha et nært forhold til den andre, slik at det noen ganger kan synes vanskelig eller umulig å bryte forholdet. Hvis dere har felles barn, kan det oppleves som enda vanskeligere å bryte. Den pårørende lever ofte med frykt og noen ganger i reell fare for å bli skadet. Hvis brudd ikke er ønskelig eller ikke synes å være mulig, må den pårørende leve med situasjonen og forsøke å tilpasse seg så godt det er mulig. Dette er ikke forenlig med et godt liv. Hva kan du som pårørende gjøre?

Hvis det brukes fysisk vold mot deg eller andre i familien, er mitt råd klart: av hensyn til din egen sikkerhet, eller andres sikkerhet, må du tenke på hvordan du best kan beskytte deg og de andre i familien mot skader. Bruk av vold er ikke akseptabelt og skal ikke forekomme i nære relasjoner. Den som bruker vold, mister kontrollen når det skjer og verken du eller den voldelige kan vite hvor grov volden kan komme til å bli. Er det snakk om fysisk vold, skal du ikke akseptere det, uansett hvilken type vold det er eller hvor grov den er. Du må sette grenser for volden og for alvor tenke på å komme deg vekk, for å beskytte deg selv. Du har ansvaret for ditt liv og du må selv ta styringen over det. Den eneste måten du kan sikre deg på, er å fjerne deg fra den voldelige. Hvis du på lang sikt likevel ønsker å opprettholde relasjonen, må du deretter stille krav til den voldelige: "Jeg kommer ikke tilbake før du i handling har vist meg at du gjør noe med voldsproblemet ditt". Du må kreve at den voldelige søker terapeutisk hjelp og deretter fortsetter å gå regelmessig i terapi. Det er ikke nok at den andre viser anger eller gir forsikringer om bedring - konkrete resultater må på bordet!

Paradoksalt nok kan slik grensesetting være til stor hjelp for den det gjelder. Hvis vedkommende er fornuftig, forstår han eller hun at det er alvor og at det er nødvendig å endre seg. Hvis du ikke foretar deg noe men heller velger å tilpasse deg så godt du kan, vil volden bare fortsette fordi den voldelige ikke forstår at volden er uaksepabel. Du kan derfor gjøre den voldelige en stor tjeneste ved å sette grenser og eventuelt gå. For mange med sinnemestringsproblemer er det nødvendig med en slik vekker for å forstå alvoret.

Når den sinte ikke bruker fysisk vold men tyr til andre aggresjonsformer, som for eksempel materiell vold (ødeleggelse av gjenstander), trusler, utskjelling, trakassering, håning eller fornedrelse, vil spørsmålet være: hvor mye er jeg villig til å finne meg i av dette? Når det er barn i familien, er ethvert negativt sinne skadelig, enten sinnet går direkte utover barnet eller om barnet er tilskuer. Også her må du som pårørende setter grenser og være tydelig på hva du ikke vil akseptere. Når familien "finner seg i", vil den sinte fortsette sitt mønster. La den sinte få vite hvordan det er for deg.

Den som får beskjed om å dempe sinnet, eller å "skjerpe seg", vil ofte prøve å gjøre nettopp det. Dessverre kan dette også få negative konsekvenser for den sinte. De fleste vil forsøke å løse sinnemestringsproblemet sitt ved å holde sinnet tilbake. For en person med et sterkt temperament og en naturlig tilbøyelig til utadvendt sinne, vil et hyppig tilbakeholdt sinne kunne gi nedstemthet, depresjoner og kronisk anspenthet. Jeg kjenner ingen som har klart å løse sitt sinnemestringsproblem på denne måten, tvert i mot fører slike "løsninger" bare til andre problemer. Det er en bedre hjelp for den sinte at du oppmuntrer til å søke hjelp hos profesjonelle, kombinert med grensesetting.

Lykke til!

What this Fatherless Son Wants His Father tok now.

Let it go........

THE girl from yesterday.....

THE girl from yesterday.....by Ashley Moore.

Når voksne viser kjærlighet på en ødeleggende måte.

Til overgripere

Hei på deg! Det er fint at du tok deg tid til å gå inn på denne siden. Vi vet ikke hvem du er, eller hva som er grunnen til at du har besøkt denne siden.

Kanskje du bare har lyst til å lese hva som står her, eller:

Føler du deg tiltrukket av barn seksuelt?

Har du fantasier om hvordan det vil være å ha seksuell omgang med barn?

Har du tanker om å gå over dine grenser og misbruke barn seksuelt?

Har du allerede gått over din grense og misbrukt barn seksuelt?

Svarer du ja på noen av de ovennevnte spørsmål, da er det akkurat deg vi vil nå frem til.

Siden du har gått inn på denne siden, har du kanskje lyst til å vite noe om hva senteret kan tilby en som føler seg tiltrukket av barn seksuelt, eller en som har begått seksuelle overgrep mot barn. Først vil vi si at vi anser deg som et menneske på lik linje med alle andre. Forskjellen er at du har tanker om å misbruke barn seksuelt, eller du har allerede begått en handling som ikke er akseptert i samfunnet vårt.

Har du kanskje selv problemer med å akseptere de tankene, eller handlingene du har gjort…?

Uansett, har du behov for hjelp og støtte, kan du få det hos oss, uten fordømmelse.

Senteret vårt er døgnåpent. Hit kan du ringe når du måtte føle for det.

Du kan være anonym, og du kan snakke om hva du vil. Vi vil forsøke å hjelpe deg som best vi kan.

Å stå alene er veldig vanskelig.

Kan vi få lov å stå ved din side?

En kvinnelig overgriper vil fortelle deg noe:

Hei.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si dette, for det jeg har gjort skammer jeg meg så mye over i dag.

Jeg fikk første gang kontakt med Incestsenteret i Vestfold for 5 år siden. Jeg hadde lest i en avis om senteret, og at de hadde kontakt med overgripere. Det tok lang tid før jeg våget å ringe, men en dag hadde jeg nok mot i meg til å ringe.

Når de tok telefonen ble jeg så redd at jeg la på røret igjen, og jeg prøvde noen ganger til før jeg våget å snakke. Det var svært vanskelig å prate. Hun jeg pratet med trodde jeg var utsatt, men etter en stund våget jeg å si at jeg ikke var utsatt, men at jeg hadde misbrukt min datter seksuelt. Jeg trodde hjertet mitt skulle stoppe når jeg sa det. Det var første gang i mitt liv at jeg våget å innrømme det. Jeg trodde nesten ikke hva jeg hørte. Hun som tok telefonen sa at det var fint at jeg hadde våget å innrømme at jeg var en overgriper.

Når hun kalte meg en overgriper ble det veldig vanskelig, for dette ordet var så stygt. Jeg hadde aldri tenkt over at jeg var en overgriper, jeg var jo glad i min datter, og jeg ville jo ikke gjøre henne noe vondt. Jeg sa til henne jeg pratet med at jeg synes at dette ordet var så stygt, og at jeg ikke anså meg selv som en stygg person. Da spurte hun om jeg hadde misbrukt min datter seksuelt, og jeg sa ja. Hun sa at når du innrømmer at du har misbrukt din datter seksuelt da er du en overgriper, som vi kaller det.

Vi pratet en lang stund om det å være en overgriper, og hvordan en del barn kan oppleve å bli seksuelt misbrukt. Jeg fikk nærmest sjokk da jeg hørte det. Jeg begynte å gråte for nå forsto jeg for alvor hvorfor min datter ikke ville ha noe med meg å gjøre. Jeg har verken sett eller hørt noe fra henne på over 7 år.

Etter at vi hadde pratet i over en time, orket jeg ikke å prate mer, jeg var helt utkjørt. Det tok virkelig på å snakke om dette.

Jeg fikk en avtaletime på senteret 4 dager senere. Jeg møtte opp på denne timen, selv om jeg helst ikke ville. Det føltes som min dommedag å gå inn på senteret. Til min store overraskelse gikk det for så vidt greit å prate der. Det gikk så fint etter hvert at jeg gikk i samtaler der i nesten ett år. Da følte jeg at jeg hadde fått hjelp til det jeg hadde behov for, selv om jeg ikke hadde fått oppfylt mitt høyeste ønske, det å treffe min datter igjen.

Jeg har godtatt det.

Jeg vil nok aldri se henne igjen.

Hvis andre som har misbrukt barn ser dette, så håper jeg at dere søker hjelp.

Selv om det er vondt, så er det godt å prate om det jeg har gjort mot min egen datter. Jeg vet at jeg vil gå inn i min død med dårlig samvittighet, men jeg fortjener det.

Jeg har ødelagt livet til min datter, min datter som jeg elsker over alt i verden.

Hilsen en som gjerne ville ha levd livet på nytt, og selvfølgelig da ikke misbrukt min datter seksuelt.

Mannlig overgriper forteller:

Jeg er en mann på 41 år som har misbrukt min egen datter i 3 år. Jeg husker ikke helt hvordan det startet, men jeg fikk henne ikke ut av mine tanker. Når jeg badet henne om kvelden tenkte jeg på henne som en vakker kvinne, og hun var så deilig å kjenne på. Selv om hun bare var 3 år, så var hun kvinnen i mitt liv. Jeg tenkte mye, og ofte på hvordan det ville være å kjærtegne hennes kropp. Jeg hadde jo tørket henne med håndkle, men det var ikke bra nok for meg. Når disse tankene kom prøvde jeg alltid å skyve dem bort. Jeg visste at det var galt å tenke slik, men hver gang jeg badet henne så kom disse tankene frem.

Den dagen da det ikke bare ble med tanker, og jeg ikke klarte å stoppe, skjedde det.

Det er vanskelig å sette ord på hvorfor det skjedde. Lillejenta mi var nesten 5 år, og min kone var bortreist på kurs. Lillejenta mi og jeg var hjemme alene og etter at jeg hadde lest eventyr for henne, var det noe inne i meg som jeg ikke klarte å kontrollere det som drev meg frem.

Jeg visste at dette var galt, men jeg klarte ikke å stoppe.

Etterpå så fikk jeg dårlig samvittighet, for lillejenta mi begynte å gråte. Jeg var jo bare god mot henne. Jeg forsto ikke hvorfor hun gråt, men jeg bestemte meg for å ikke gjøre dette mer.

Neste kveld forsøkte jeg å ikke tenke på lillejenta mi. Hun var blid og fornøyd når vi lekte, så jeg tenkte at hun sikkert hadde glemt det som skjedde kvelden før. Hun pratet heller ikke om det. Denne kvelden klarte å gå ut av rommet hennes rett etter at jeg hadde lest eventyr. Jeg gikk ikke inn til henne igjen, selv om jeg tenkte på det hele tiden. Jeg hadde en voldsom dragning til å gå inn til henne, men jeg klarte å stå imot.

Kona kom hjem dagen etter og jeg var stolt over at jeg ikke hadde gått inn til henne kvelden før. Jeg gikk i konstant frykt for at lillejenta mi skulle fortelle kona hva som hadde skjedd i senga, men heldigvis så sa hun ingenting.

Neste gang det skjedde var en formiddag, som jeg var hjemme med lillejenta mi. Hun var syk og kunne ikke gå i barnehagen. Kona var på jobb, slik at jeg hadde fullt opp med å ta meg av lillejenta mi alene. Hun hadde høy feber, og lå i senga det meste av dagen. Jeg var oppe hos henne nesten hele tiden, for hun var min prinsesse og jeg ville at hun skulle ha det bra. Jeg strøk henne over håret og nedover ryggen. Hun var våt av feber og jeg synes veldig synd på henne.

Når jeg satt der så kom tankene min frem igjen. Jeg kunne jo bare stryke henne over hele kroppen, hun ville sikkert like det nå som hun var syk. Jeg ble fryktelig opphisset og nå klarte jeg ikke mer. Jeg måtte bare ta henne der nede, hun var jo så skjønn. Jeg tok frem min også og da gikk det helt galt. Jeg tok den ikke helt inne i henne, for hun skrek sånn. Jeg stoppet for jeg ville ikke gjøre henne noe vondt.

Nå forsto jeg for alvor at jeg trang hjelp, men det ble ikke slik at jeg tok kontakt med noen.

Det meg og lillejenta mi fortsatte i lang tid.

Da hun var nesten 8 år fikk min kone mistanke til at noe var galt. Hun spurte om jeg hadde lagt merke til at lillejenta hadde forandret seg slik. Jeg sa ja, men at det sikkert kom av at noen elever på skolen ertet henne. Jeg sa at hun hadde fortalt meg det, og at de hadde plaget henne i lengre tid.

På denne tiden hadde jeg det ikke så godt i ekteskapet heller. Jeg hadde mistet interessen for kona. Hun var ingenting i forhold til min deilige lillejente.

Jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare livet videre. Jeg følte at det brant under føttene mine. Min kone pratet mye om lillejenta mi, og at hun ville ta henne med til skolepsykologen. Jeg sa at hun ikke burde det, for det ville sikkert gå over når de sluttet å erte henne.

Så en dag kom alt opp. Lillejenta mi hadde fortalt til kona hva som hadde skjedd.

Jeg fikk sjokk da hun spurte meg om hva jeg hadde gjort. Jeg blånektet og sa at det bare var fantasier og at hun sikkert hadde lest om det et sted. Kona sendte meg noen blikk som brant seg fast i meg Hun hylte at jeg måtte bare pakke mine klær å komme meg ut døra. Hun ville ikke se meg mer, og om jeg forsøkte å ta kontakt med oss så skulle hun drepe meg med kalt blod.

Jeg skalv i hele kroppen. Jeg hadde ikke noen ord å komme med. Jeg pakket sammen noen klær og kjørte av gårde. Jeg tok inn på et hotell, og kort tid etterpå satt jeg i baren. Jeg måtte roe nervene. Hva skulle jeg gjøre? Etter noen dager tok jeg kontakt med en kompis. Jeg måtte ha noen å prate med. Jeg fortalte hva som hadde skjedd, og han sa at han ville støtte meg, og ba meg ta kontakt med en advokat for nå ble jeg sikkert anmeldt. Anmeldt sa jeg, hvorfor det. Jeg hadde jo bare kost med min lillejente.

Hva, sa han innrømmer du at du har gjort noe med henne. Da fortalte jeg alt. Jeg kommer aldri til å glemme de øynene han sendt meg. Han hylte mot meg at jeg var en dritt og at han skulle slå meg flat om jeg ikke selv gikk til politiet. Han sa: nå ringer du til Incestsenteret, for de hjelper slike avvikere som deg. Om jeg ikke gjorde det så skulle jeg få med han å gjøre.

Jeg var helt sjokkert. Her hadde jeg søkt hjelp hos min beste kamerat, og så sviktet han på denne måten. Han tok frem mobiltelefonen og ringte opplysningen for å få telefonnummeret til senteret. Så sto han telefonnummeret og ga meg telefonen. Nå måtte jeg bare snakke.

Jeg fortalte om det jeg hadde gjort, og jeg ble svært overrasket over at hun jeg pratet med var så rolig. Hun spurte om jeg ville komme til en samtale, og det ville jeg. Hun var den av alle som tok dette rolig. Min kone og bestevenn hadde nærmest drept meg om de hadde hatt muligheten. Jeg takket ja til samtalen og da sa min kamerat at han skulle være med meg, slik at han var sikker på at jeg gikk dit.

Vi kom til senteret dagen etter. Jeg innrømmet alt når jeg satt der og pratet. På en måte var jeg lettet. Nå fikk jeg heller ta det som måtte komme, for det var forferdelig å gå der alene med mine tanker og følelser.

Jeg ble anmeldt og fikk min straff som jeg fortjente.

Jeg er glad for at jeg har innrømmet dette. Jeg har giftet meg på nytt med ei vakker kvinne. Hun vet om hva jeg har gjort, og vi har bestemt oss for at vi aldri skal ha noen barn sammen. Jeg har sterilisert meg.

Hilsen en som har misbrukt min lillejente, og som håper av hele sitt hjerte at det vil gå godt henne i fremtiden.

 

Gode og dårlige hemligheter.

● Mellom sju og åtte prosent av alle norske barn har opplevd vold i hjemmet.
Ikke alltid greit.
– Det er forskjell på vonde hemmeligheter og gode herligheter.
Hva ville du gjort dersom en venn fortalte deg at han har det tøft hjemme?
Å sladre eller ikke sladre. Det er ofte spørsmålet for barn og unge. – Det er greit å fortelle om det når noen blir mobbet eller utsettes for noe annet vondt, mener Elisabeth Hesselberg (12), Åsmund Vågsli (11) og Henrik Hurlen (12).
Stian Andersen, 8A, Hedrum ungdomsskole
– Jeg ville tatt det opp med en voksen. Ikke lett å holde på en slik hemmelighet.
Maria Svendsen Myhra, 8B, Hedrum ungdomsskole
– Jeg hadde sagt det til mamma og pappa.
Jonas Nilsen, 8D, Hedrum ungdomsskole
– Jeg ville ikke holdt det for meg selv. Hvis det var veldig alvorlig, ville jeg ringt politiet.
Hannah Louise Mørtl Johansen, 8B, Hedrum ungdomsskole
– Jeg ville ha tatt det opp med helsesøster.
Iver Zaitzow Mikaelsen, 8C, Hedrum ungdomsskole
– Jeg ville snakket med lærerne om det.
– Men da er det vel egentlig ikke sladring, men å si fra, sier Elisa- beth.
Østlands-Posten møter de tre 7.- klassingene i klasserommet på Østre Halsen skole. De innrømmer at temaet er et av livets store di- lemmaer når man, som dem, nær- mer seg tenårene.
Åsmund forteller at han selv har opplevd å gå rundt med en stor klump i magen fordi han visste om noe han kanskje burde ha sagt fra om.
– Det var ikke behagelig, akku- rat, medgir han.
snakke med en voksen. Hun blir med henne til helsesøster. Venn- innen får hjelp, Theas uro for- svinner.
Thea velger rett, mener Elisabeth, Henrik og Åsmund.
– For å slippe å bli uvenn med personen det gjelder, er det en god løsning å få med vedkom- mende på å si fra. Han eller hun trenger kanskje ikke å gjøre det selv, men man kan gå sammen, sier Elisabeth.
– Da blir det mye enklere.
Silke Gjetrang mener det går en tydelig grense mellom når man bør si fra og når man med god samvittighet kan holde opp- lysningene for seg selv.
«Av og til er den beste vennen den
som sladrer,» fastslår psykolog
Silke Gjetrang i en tekst som står
påtrykkidagensØP.......positive hemligheter.
«Det er viktig å ha venner som du kan stole på. Men en god venn skal ikke holde på alle hemmelig- heter,» skriver hun.
Gjetrang er ansatt i barne- og ungdomstjenesten i Larvik kom- mune, og har det siste året ledet et prosjekt om vold i nære relasjoner i barnefamilier. Hun møter til sta- dighet barn som går og bærer på hemmeligheter som burde vært delt med en voksen.
– De sier: «Men det kan jeg ikke fortelle, for da sladrer jeg jo.»
Hun mener diskusjonen rundt det å si fra er en særdeles viktig en. – Hva vil det si å sladre, og hva er det faktisk å bry seg og ta vare
på hverandre?
I teksten, som er beregnet på barn i alderen 8 til 12 år, skriver psyko- logen om Thea og venninnen Louise.
Louise har fortalt Thea en hem- melighet. Først er det en positiv hemmelighet: Louise er forelsket. Så endrer den karakter. Den blir vond, og tung å bære for Thea.
Til slutt bestemmer hun seg for å prøve å overtale Louise til å
hemmelighet som skal glede andre, og som ikke skader andre. Men hvis noen har det vondt på grunn av en hemmelighet, tenker jeg at man er over grensen. Da er det lov å si fra, sier hun.
– Det samme gjelder dersom hemmeligheten gjør en selv vondt, og en går rundt og lurer og tenker på den hele tiden. Også da mener jeg det er på tide å fortelle om det til en voksen.
Lasse Nordheim
90885739 ● lasse.nordheim@op.no
FAKTA
Disse kan kontaktes
● Går du rundt med en hemmelig- het som er tung å bære på, er det riktig og viktig å snakke med en voksen.
● Foreldrene dine, voksne på sko- len, treneren, naboen eller forel- drene til en venn kan kanskje hjelpe.
● Nummeret til Alarmtelefonen for barn og unge er 116111.
● I Larvik kan du også få hjelp ved de fire kommunale familiesentrene.
Sladre eller ikke sladre?: Det er spørsmålet for mange barn og unge. – Man skal ikke hold Nordheim)
20.000 barn opplever vold hjemme
Inger Marie Otterdal er helsesøster ved Hedrum familiesenter. Den siste tiden har hun – på eget initiativ – vært på besøk hos alle 8.-klassene på Hedrum ungdomsskole for å snakke om vold i familien og hva slags hemmeligheter man ikke bør gå og bære på alene.
– Vold, alkoholmisbruk, psykisk sykdom i familien. Dette er ting man ikke kan holde for seg selv, sier Otter- dal, som opplyser at 7-8 prosent – eller rundt 20.000 – av alle norske barn opplever vold hjemme.
Hun er imponert over elevene, som virkelig har tatt budskapet på alvor:
– Jeg viste dem en animasjonsfilm kalt «Sinnamann». Den er sterk, og det var helt tyst i klasserommet.
Otterdal forteller at hun har hatt en
dobbel hensikt med opplegget, som hun håper kan spres også til andre skoler i Larvik.
– For det første er målet å hjelpe dem som har opplevd noe slikt selv. I tillegg vil jeg hjelpe dem som får en vond hemmelighet rett i fanget og som kanskje ikke vet hva de skal gjøre med det.
Camilla Grimsæth har ledet et pro- sjekt mot vold i nære relasjoner i Vest- fold politidistrikt. I forrige uke vant hun også en pris for jobben hun har gjort. – Vi vet at det er mange barn som ikke har det så greit. Her er det nok også store mørketall. Men det viktigste er å skape rammer rundt barna, slik at de blir så trygge at de tør å for- telle, sier hun.