Små barn har også følelser.

 

  •  

    Torill Erdal skriver: 
    Barn har følelser lenge før de er 6-7 år gamle.

    Hvordan kan mennesker sette grense nedadgående for når barn skal bli tatt på alvor?
    De som ikke vil høre på barn under 6-7 år,vil det si at foster,spedbarn og småbarn ikke er noe verdt for polit

Hvorfor ødelegge små barn i Norge ? Skal ikke Norge beskytte barn ?

Ikke bra hvis omskjæring blir tillatt i Norge.Hvorfor tillate dette i Norge.Står Norge for omskjæring eller står de for å beskytte barn? Bestem dere som bestemmer folkets skjebne.På tide å styrke barnas velferd og menneskerettighetene ,for ellers er Norge ikke et bra land for barn.Da er det igrunnen bortkastet å ta imot flyktninger hvis dem risikerer å komme til Norge og ikke blir beskyttet mot omskjæring...... Våkn opp du som sover........Dette er ikke bra.Enhver religion som skal skade barn er en dårlig religion,så enkelt burde det være........ Skrevet av Torill Erdal.
 
2000 spedbarn kan bli omskåret på sykehus
www.aftenposten.no
Helse- og omsorgsminister Bent Høie, H, mener det er mest forsvarlig å tilby omskjæring på offentlige institusjoner.

Barn burde taes på alvor.

Jeg har blitt møtt med kritikk når jeg kjemper for at barna skal få egen partsevne i barnevernssaker. Kritikken går ut på at barna ikke vet sitt eget beste, og at de har en sterk lojalitet til sin familie. 

Alle barn skal tas på alvor. Ta eksempelet med en snart 14 år gammel gutt, som bare vil hjem til sin familie her på Vestlandet. I følge de som kritiserer meg, skal jeg oppfordre gutten til å bli værende i fosterhjem, fordi han ikke vet sitt eget beste. Jeg mener dette er en grov undervurdering av denne guttens egne tanker. 

Det er lett å være byråkrat i hovedstaden, lene seg bak en kontorpult og uttale seg på generelt grunnlag. Noe helt annet er det å møte disse barna ansikt til ansikt, å se den fortvilelsen de bærer over ikke å bli hørt eller tatt på alvor.

" barnas beste"

Vi må slutte å snakke om ”barnets beste”, når barnas rettigheter åpenlyst blir krenket. 

Begrepet "barnets beste" har utviklet seg til å bli en rettslig standard som er uten forankring. 

Særlig er det meningsløst å snakke om et slikt begrep, når barnet det gjelder ikke engang får anledning til å være part i sin egen sak. 

Jeg har snakket med mange barn, og de er alle fortvilet over at de føler de ikke får kommet tilstrekkelig til orde i sin egen sak. Det er fortvilende å se hvordan det offentlige undervurder barnas egne oppfatninger. For ikke å snakke om de mange brudd som Norge gjør seg skyldige i på FNs barnekonvensjon. 

Mine erfaringer er at saker om omsorgsovertakelse, ikke dreier seg om”barnets beste”, men om hva staten mener om den enkeltes livssituasjon.

 

 

 

Den som er til fare for sine i samliv er ikke snillere alene mot barna.....

Samvær med barn/ samværsrett er ofte noe som foreldre ikke blir enige om ,og det er ofte fordi løgn er en del av prosessen........(Dette burde vært en enkel regel ang barn og samvær..... : Den som er til fare for store og små i samliv er ikke snillere mot barna alene........ Innerst inne så vet hver enkelt om de selv er drittsekker eller ei..)...
Bilde: Samvær med barn/ samværsrett er ofte noe som foreldre ikke blir enige om ,og det er ofte fordi løgn er en
 del av prosessen........(Dette burde vært en enkel regel ang barn og samvær..... : Den som er til fare for store og små i samliv er ikke snillere mot barna alene........ Innerst inne så vet hver enkelt om de selv er drittsekker eller
 ei..)...

Er dette vern av de minste ( barnevern) ?

Som 21- åring ble Andersen gravid med sitt andre barn og legen regnet med at hun ville ta abort.hun følte seg presset av legen.

De som presses til abort får ofte ikke et alternativ,jo,kanskje at dem blir fratatt barnet.Ofte når abortdebatten herjer så får de som tar abort skylden for beslutninger andre tar for dem,og da må man ikke kalle den gravide for morder om hun tar abort,men alle de fagfolk og kyndige som bestemmer at hun skal ta abort,de er mordere ...........  skrevet av Torill Erdal.

------------------------------------------------------------------------------------------    - An­der­sen hadde tirs­dag et inn­legg i Af­ten­pos­ten hvor hun for­tel­ler sin his­to­rie. Bak­grun­nen for at hun skrev inn­leg­get var avi­sens bruk av en ano­nym kvin­ne som opp­lev­de seg dår­lig be­hand­let av en re­ser­va­sjons­lege.

En his­to­rie An­der­sen ikke tvi­ler på, men hen­nes egen opp­le­vel­se for­tel­ler at dår­lig pa­si­ent­be­hand­ling ikke er noe for­be­holdt re­ser­va­sjons­le­ger. Hun syn­tes både vink­lin­gen til avi­sen og sam­men­hen­gen den stod i la fø­rin­ger for en slik tolk­ning.

Som 21-åring ble An­der­sen gra­vid. Hun hadde al­le­re­de en dat­ter på to år. Inne på lege­kon­to­ret, med dat­te­ren på uro­lig fan­get, fikk hun be­skjed om at hun burde ha opp­søkt legen tid­li­ge­re, men at det ikke ville bli noe pro­blem å få inn­vil­get abort.

– Jeg ser jo at du har hen­de­ne fulle, sa legen, skri­ver An­der­sen i kro­nik­ken.

– Jeg ble sjok­kert. Jeg skul­le jo bli to­barns­mor. Hvor­for skul­le jeg ta abort?

An­der­sen løp ut av kon­to­ret. Vel hjem­me kom sin­net og grå­ten. Hun følte seg over­kjørt. Noen uker se­ne­re tok hun kon­takt med lege­kon­to­ret igjen for å få opp­føl­ging under gra­vi­di­te­ten.

En­kelt­his­to­ri­er

An­der­sen er i dag fire­barns­mor og ju­rist. I inn­leg­get ar­gu­men­te­rer hun for at en masse en­kelt­his­to­ri­er tåke­leg­ger det saken egent­lig hand­ler om.

– Dette er en de­batt mange kal­ler et gufs fra for­ti­den, sier hun til Dagen.

– Jeg mener at selv om vi har hatt denne loven i mange år, er det ikke slik at de som en gang var mot den nød­ven­dig­vis har skif­tet me­ning. Det er også kom­met til nye som har en me­ning om dette. De etis­ke ut­ford­rin­ge­ne er ikke borte. Vi må ha rom for å dis­ku­te­re tema, selv om vi har en abort­lov.

An­der­sen etter­ly­ser en mer prin­si­pi­ell de­batt. Det er en de­batt som hand­ler om liv og død, sier hun.

– Når be­gyn­ner livet? Er det ved unn­fan­gel­se, uke 12 eller uke 23? Dette er det ulike hold­nin­ger til, og da må det være rom for for­skjel­li­ge me­nin­ger, også me­nin­ger om at men­neske­ver­det må be­skyt­tes fra unn­fan­gel­sen. Jeg mener at dette pre­mis­set er borte i de­bat­ten.

Mye de­batt

Saken om le­gers re­ser­va­sjons­mu­lig­het har brakt abort­spørs­må­let til­ba­ke på første­si­de­ne av de store avi­se­ne. An­der­sen mener det er bra.

– Det er sunt at sam­fun­net re­flek­te­rer rundt dette, at det ikke bare er noe ihuga kris­ten­folk dis­ku­te­rer seg i mel­lom. Men det kan jo være en ut­ford­ring i og med at ma­jo­ri­te­ten i sam­fun­net reg­ner de­bat­ten som død og be­gravd. Når man da står frem med mot­satt syn, blir folk over­ras­ket, sier hun.

– Det er vik­tig at vi gjø­res opp­merk­som­me på pro­blem­stil­lin­ger i vår måte å leve på. De­batt om det er ikke ska­de­lig, men opp­ly­sen­de og frem­men­de.

 

 

Følte at legen presset henne til abort
www.dagen.no
 

Ikkje gje opp håpet.....

Burde ikke barn taes på alvor ?

I Norge finnes det to mennesktyper.De som ser barnas beste og de som ikke gjør det.Min konklusjon av barnas beste er å sette barna i fokus helt fra de blir unnfanget og lytte til dem i barne og ungdomsårene,ikke vente med å la barn uttale seg helt til de er 18 år...barn kan uttale seg tidligere,men blir ikke hørt likevel i systemet.Systemet i Norge snakker som om alle barn tåler like mye og er like,men de glemmer at alle er født forskjellig og ingen bok kan si hvordan hvert enkelt barn takler problemer fra sine foreldre,men enda vanskeligere er det for barn å bli fratatt alt som handler om biologisk familie for å skulle bli satt inn i fremmede hjem og familie uten å ha mulighet til å mene noe selv......Skrevet av Torill Erdal.

Barn sviktes ofte i Norge....

 

 
 
Marius Reikerås skriver :
  • Å feire at Grunnloven er 200 år i år, er etter min mening et grovt svik mot Det norske folk.Grunnloven var ment for å beskytte enkeltmennesket mot offentlige overgrep.I løpet av de senere generasjoner, har Grunnlovens idealer blitt bygd ned til fordel for det offentliges interesser.Stikk i strid med hva som var den opprinnelige intensjon.Ta Grunnlovens paragraf 110 c som ett av mange eksempler. Den sier at det påligger staten å sikre borgernes menneskeretter. Men det vet vi at ikke skjer.Så i stedet for å feire, er det langt viktigere å jobbe for at folket skal ta tilbake makten som ligger i Grunnlovens opprinnelige ide..  

Lytt til barna....

I Norge prater voksne over hodet på barn i skilsmisesaker og barnevernsaker og mange gale beslutninger blir tatt som er til stor skade både for barna og de som bryr seg om barna....Barn blir ikke hørt og hva har barn igjen av barndommen når de er 18 før de endelig kan gjøre det som er riktig for dem ? Noen tar livet sitt pga at de aldri ble hørt,noen opplever at foreldre ikke takler livet uten barna og foreldrene tar sitt eget liv,fordi voksne snakket uten å spørre barna.......... Mange liv ødelegges pga at barn ikke får lov å mene og føle,dette er utrolig skadelig i et barnesinn,,,,,,utrolig skadelig...........skrevet av Torill Erdal.
Torill Menneskerettighet Erdals bilde.

 

 

 

 

Velkommen til sfm.no - Samfunnsmagasinet
samfunnsmagasinet.no
Russisk barnevern går svært tøffe tider i møteDersom fjerning av barn ender med voldelig utspill eller fører til fysiske eller psykiske helseskader hos barna eller deres foreldre, er arresten opp til åtte år i fengsel for dem som bestemte å ta barna.
 
OMSORGSSVIKT:  - Et barn skal ikke tilpasse seg omsorgssvikt,
 derfor er det viktig å ta barn som pårørende på alvor. Du kan være den som gjør en forskjell, sier psykiater Anne Kristine Bergem.
OMSORGSSVIKT:  - Et barn skal ikke tilpasse seg omsorgssvikt, derfor er det viktig å ta barn som pårørende på alvor. Du kan være den som gjør en forskjell, sier psykiater Anne Kristine Bergem. Foto: Foto: Colourbox

«JEG VET AT MOREN DIN ER LEI SEG»

Det er viktig å tørre å være den ene voksne som bryr seg.

Skrevet av:

(Oslo Kongressenter/SIDE2:)  - Du behøver på ingen måte å være en ekspert for å bry deg om hvordan barn har det, sier psykiater Anne Kristine Bergem.

- De voldsomme og mer avkledde scenene var de mest sårbare

Det er første dag av kongressen «Rus og psykisk helse» på Oslo Kongressenter. Kronprinsesse Mette-Marit åpnet kongressen mandag og mange foredrag går parallelt de neste to dagene.

Forfatter og psykiater Anne Kristine Bergem har skrevet barneboka «Pappa'n min er syk i tankene sine»

 

Den ene voksne 

Bergem skal snakke om barn som pårørende innenfor psykisk helsevern og vi møter henne før hennes foredrag.

 - Ofte hører man historier om barn som takker «den ene voksne» som brydde seg og hjalp til, som gjorde at de kom seg gjennom vanskelige stunder og en brokete oppvekst, rett og slett fordi det var noen som så behovet for hjelp, sier hun til Side2.

 - Ingen tok ansvar 

Et av temaene under kongressen er barn med foreldre som sliter med psykisk sykdom og heldigvis er ikke tema lenger tabu, i like stor grad som tidligere.

 - Lenge var det slik at ingen tok særlig ansvar for barn som pårørende. Helsepersonell som behandlet de voksne tenkte at dette var andres ansvar, kanskje barne- og ungdomspsykiatrien (BUP). Barna var på en måte usynlige. Nå er det heldigvis blitt et mye større fokus på barna og i 2004 var det på Blakstad, der jeg jobbet, noen ildsjeler som begynte å jobbe med denne problematikken på alvor. Heldigvis fikk vi en lov i 2010 som gir helseforetakene ansvar for å kartlegge om voksne pasienter har barn og behovet for oppfølging av familien.

På mange måter er dette positivt, men det bør heller ikke være slik at det bare er denne ene voksne personen som skal ivareta barnets interesser, mener Bergem.

 - Det som er meningen er at alle som behandler voksne også skal ivareta barna ettersom barna er i en ekstremt sårbar situasjon. De kan være arvelig disponert for psykisk sykdom selv fordi de har en forelder som er syk, de er også ekstra sårbare fordi omsorgspersonen bruker mye av sin tid på å være syk og dersom ikke barnet har en annen person som har omsorgsrollen så kan de lett bli omsorgsgivere for sine foreldre. Dette kan være en enorm belastning for barna. I tillegg er barn så lojale overfor foreldre at de sjelden snakker åpent om sin situasjon. De holder det ofte for seg selv, skylder kanskje på seg selv og vonde hemmeligheter resulterer ofte i vondter som «vondt i magen», eller «vonde skuldre», barnet vil kanskje ikke ha med seg andre barn hjem, de kan være redde for å gå hjemmefra fordi de ikke vet om mor eller far klarer seg og ofte klarer ikke barnet å følge opp skolen. Det er noe som lett kan mistolkes og barnet kan bli tatt for å være lat eller lite motivert. Kanskje skynder barnet seg hjem for å komme fort hjem til mamma eller pappa. 

 - Av skade blir man skadet 

Ifølge Bergem kan barn som er pårørende til foreldre med psykisk sykdom ofte virke mer modne enn de er. Og mer modne enn de føler seg.

 - De er en person utad, fordi de «må» men så er de bare et barn som alle andre. Det å ikke føle seg trygg eller ha tid til lek gjør at de verken vokser eller utvikler seg på den måten de burde ha muligheten til. Det å ha en trygg tilknytning er helt avgjørende for barns utvikling. Hverdagen kan for noen barn av psykisk syke foreldre være preget av stor uforutsigbarhet, noe som går utover tryggheten. Mangel på trygghet kan igjen gjøre det vanskelig for barna å utvikle god mentaliseringsevne. Dette betyr evnen til å forstå andre mennesker. Rett og slett fordi de blir møtt med så mange ulike reaksjoner, kansje får de ikke svar, de får ikke kontakt med mamma eller pappa, de får agressive tilbakemeldinger eller de opplever at mamma eller pappa holder sengen hele dagen. De kan ofte bli overlatt mye til seg selv.

Et eksempel på dårlig utviklet mentaliseringsevne er at barn ikke klarer å se at flere ulike årsaker kan forklare atferd. Det at folk ikke ser opp når noen kommer inn i et rom kan jo skyldes at de er opptatt med noe annet, at de ikke hørte at det gikk i døren eller lignende. Uten mentaliseringsevne kan man fort tolke slik atferd som at man selv ikke er viktig å legge merke til, eller at andre har onde hensikter.

 

For tilpasningsdyktige 

Hun presiserer at barn er tilpasningsdyktige. Men at det ikke nødvendigvis er så positivt alltid.

 - De er for tilpasningsdyktige, for et barn skal ikke tilpasse seg for eksempel omsorgssvikt eller mangel på oppmerksomhet eller oppfølging. Derfor er det så viktig å komme inn tidlig å få hjulpet familien. Og alle har mulighet til å hjelpe. For helsepersonell er det viktig å tørre å spørre selv om man syns det er tøft å spørre andre voksne om barna deres. Jeg vil si det er en overdreven redsel på alle kanter. Det å bry seg med andres foreldrerolle er tabu, men vi har allikevel et ansvar. Som helsepersonell må du tåle å stille tøffe spørsmål, for hvem skal ellers stille disse dersom ikke du gjør det? Barna har kanskje ingen andre.

Som nabo, lærer, barnehageansatt, familie eller venn kan det være like viktig.

Men hva skal man si? Mange av oss er redde for å snakke om vanskelige tema og kanskje særlig med barn, for hvordan griper man det an?

 - Det er viktig å tenke på at du ikke trenger å være en ekspert som skal løse barnets problemer. Det kan i enkelte tilfeller holde å si noe sånt som:

«Jeg vet at moren din er lei seg, hvis du vil prate med meg så får du telefonnummeret mitt her. Hvis jeg ikke tar telefonen så ringer jeg deg opp senere» eller

«Jeg pleier å være hjemme mandager etter klokken 17»

eller:

«Jeg hørte at mamma er på sykehus så du kan sitte på med oss på fotballtrening».

Det viktigste er å sette ord på den vanskelige situasjonen og mange voksne er redd for å si noe feil, men det skal mye til. Det eneste som er viktig er å ikke love for mye.

 - Ikke si at «Dette skal gå bra» eller «Du kan stole på meg» eller «Jeg er her for deg» Det ligger for mye lovnader i disse ordene og dette kan man egentlig ikke love.

 - Voksne må tørre å snakke med barn 

Anne kristine har skrevet en barnebok som heter «Pappa'n min er syk i tankene sine»

 - Boka er ment å være en bok voksne og barn kan lese sammen, et felles språk og den kaller vanskelige ting for det det er. Noen tar tittelen ille opp, men jeg står inne for den for vi må tørre å bruke ord som er ordentlige. Å ha en forelder som er psykisk syk er vanskelig og det har ikke alltid en happy ending. Vi skal gjøre det enklere for barna å forstå, men det skal ikke være for enkelt. For pakker man det for mye inn så skjønner barn godtat det ikke stemmer helt, vimå tørre å være konkrete, men kan godt bruke bilder som gir mening for barna.

For tiden er hun med å utvikle «Snakketøyet» i regi av Barnsbeste.no, som er ment å være en guide både for helsepersonell og andre voksne i å snakke med barn som pårørende.

 - Barn trenger voksne som tør å snakke om det som skjer og jeg tror vi voksne må slappe av litt. Vi må ikke tro at vi skal løse barnets problemer. Det aller viktigste for barn som som opplever at en av foreldrene er syke er å se det enkelte barnet, at barne får kjenne trygghet og som helsepersonell må man spørre familien hva de trenger av hjelp.